Julen er i hovedsak for hygge og kos, men vi på Flaskeposten ønsker også å sette av litt tid til å tenke på en kjær venn som ikke lenger er med oss og som har preget mye av desember. Sammen med D-16 sin stillhet vil vi minnes NTNU Moholt som stengte sine dører tidligere i desember.
“2020 har vært et spesielt år”
det har vi hørt helt siden i vår
men på slutten av året skulle enda noe trist skje
om NTNU Moholt skulle stenge var ikke lenger bare et kanskje
det startet i det stille da noen dører ble lukket
men nå er alle lys slukket
Kjære NTNU Moholt, du har lært oss så masse
i ukene før eksamen har vi o-løpere vært som en egen klasse
det har blitt trivelige lunsjpauser ute i solen
eller nede i kjelleren i godstolen
til og med grøtfredag kunne du tilby
og i kanelbollene på onsdager kunne vi søke ly
vi så ikke slutten komme da Trust Meal stengte
det eneste vi kan gjøre nå er å lengte
Vi minnes tilbake tiden i 2. etasje
der vi kunne titte ut vinduene og drive spionasje
Levende kyllinger fikk vi kose med
mellom puggingen ga det oss en indre fred
Så ommøblerte de hele rommet vårt
et nytt sted å være trengte vi så sårt
da flyttet vi opp til toppen
å gå noen flere trapper gjorde godt for kroppen
et blogginnlegg om den nye hverdagen ble skrevet
det ble tid til både langrenn og hygge i mellom alt skole-strevet
Etter en litt annerledes eksamensperiode før sommeren
var det deilig å komme tilbake til NTNU Moholt og kjenne på iveren
iveren etter å ta fatt på nye fag
og snart være ferdig med denne type hverdag
dessverre ble alle grupperom opptatt
og klasserommene ble vi fort fratatt
da bar det ned i glassrommet og kantina
der det var kamp om stikkontakter for å lade datamaskina
til slutt ble både Trust Meal og kantina stengt
og i glassrommet satt vi da sammentrengt
(men selvfølgelig med god avstand i mellom oss
ca. avstanden som vingen til en albatross)
For en uke siden var det slutt
lesingen hos deg ble avbrutt
vi kunne ikke lenger være hos deg
uff som jeg ble lei meg
hvor skal man øve til eksamen nå?
helt til Gløs/Dragvoll/Kalvskinnet må vi gå
