Er meget mulig at Mats bare brukte 97 min og 11 sek på 16,3 kilometer til tio, men han har brukt hele 25 dager på å skrive 391 ord om tio. Beklager at dere skulle vente så lenge i spenning, men nå er det altså endelig tid for neste etappe, og kanskje den mest beryktede etappe til tio, etappe 4, långa. Så her kommer Mats’ (forhåpentlig veldig velskrevende) ord om 4. etappen:
10Mila 2025 – Fortellingen om Långa natten
Jeg hadde fått æren av å løpe den mest myteomspunnede og lengste nattetappen under årets 10Mila, Långa natten. Etter en vår med god trening og vårløp med mye middels orientering kom ikke dette som noen særlig overraskelse. Likevel; oppgavens alvor rant nedover ryggen som en bøtte med isvann sommeren 2014. (Noen som leser denne bloggen er kanskje for unge til å ta denne referansen. Det er en skremmende tanke for en etter hvert eldgammel NTNUI’er.)
Nils, Albin og Sigurd ga meg et utgangspunkt hvor min oppgave var enkel. Punktmarkere ryggen til Lukas fra start til mål. Godt. Da slapp jeg å vurdere og reflektere rundt egne evner til å orientere på natta. De siste timene brukte jeg på å spise. Passe på å spise nok for å unngå sprekk, men ikke for mye for å passe på den beryktede nattmagen. Under oppvarmningen prøvde jeg å bæsje, men fikk det ikke til. Dette gjorde meg litt urolig, men jeg kunne ikke tenke noe mer på det i det jeg gikk inn i båsen for jaktstarten.
Selve løpet var relativt monotont og kjedelig. Ikke så mye skjedde den første timen, annet enn at flere lag enn ønskelig kom bakfra. Jeg lot folk kjempe for plassene og sparte på krefter. I tillegg fulgte jeg med på kartet i stor nok grad til å stemple på alle postene. På slutten fikk vi et langt langstrekk med 4,5km på sti og vei, Herlig! 3:28 var tempoet, og folk som var slitne før dette ble prellet av. På slutten følte jeg meg sprek, så jeg tok styringen de siste 2 postene før jeg begynte å spurte. Etterhvert fikk jeg et lite håp om at ledelsen jeg hadde kanskje kunne holde helt inn, så jeg begynte å knyte opp buksa. Så feil kan man altså ta. I siste sving ble jeg forbiløpt av min nye erkenemisis Valter Pettersson. Kjedelig.
Etter jeg var ferdig med mitt løp var det bare å vente. Vente på at nattrevene såvidt skulle holde hodet over vann. Vente på at brikkene på den 8. Og 9. Etappen skulle falle i vår favør. Vente på at verdens beste O-løper atter en gang skulle bli undervurdert av motstanden og publikum. Vente på å få lov til å løpe jublende sammen med hele klubben over målstreken. Vi klarte det igjen!