Da var vi litt over halvveis og nå var det tid for 6. etappe løpt av den eneste ski-o gutt på laget. Så nå er det bare å nyte Vegards veldig fine ord om tio i kombinasjon med ski-o satsning.
Prolog
Da jeg kom til Trondheim som fersk student tilbake i 2019 var det store ting på gang, med blant annet prosjekt 2020, prosjekt nattrev, return of Hansi, #vinnetioatru osv. Jeg ble etter hvert kjent som en stabil nattrev, med blant annet gode meritter løp som Byåsennatta, Torvnatta, Armfeldtnatta og NMnatta. Det ble trent mye natt, og med Audun på siste hadde vi troen på at vi kunne vinne Tio. Dessverre forsvant Tio i både 2020 og 2021 til korona, og da man var tilbake i 2022 og 2023 var jeg trygt plassert inne i andrelaget, både på grunn av skadeplager, men også på grunn av kjærlighet for ski-o og færre nattRenn om høsten og vinteren. Fantastisk gøy å se gutta vinne i 2023, men man skulle jo gjerne vært på vinnerlaget selv. I fjor var jeg omsider inne på førstelaget, og da det ble snakk om prosjekt last dance i år skjønte jeg at jeg måtte komme meg på førstelaget om jeg også skulle få være med å vinne Tio med NTNUI (selvfølgelig mulig å vinne neste år og, jeg har i hvert fall trua!).
Forberedelser
Jeg prøvde å få løpt en del gjennom vinteren (typ 30-50 km og én hardøkt i uka), men ski-o var hovedfokus fram til EM til slutten av mars. Derfra var det full omstilling for å komme seg i akseptabel o-form på en måneds tid. Var temmelig utlada etter EM, noe som endte i en kræsjlanding på NM natt med 65. plass. Vurderte en stund å gi opp og heller satse skareturer og rando denne våren, men jeg tok meg sammen og jobba meg inn på laget. Unngikk sykdom og typiske vår-skader, og fikk trent bra. Både påskesamling og precamp var gode samlinger, og jeg følte meg trygg på egne og lagets evner.
Løpet
Oskar sender med ut som nummer to, rett bak Kåre. Sykt gøy å løpe ut helt der framme! Med kort gafling i starten tar jeg fort teten, og løper omtrent perfekt de 7 første postene. God kontroll på kart og kompass. Holder hodet kaldt, og lar meg ikke påvirke at jeg er (nesten) ensam i tät på Tio, noe som har vært en barndomsdrøm. Har for øvrig vært en barndomsdrøm å veksle først også, men man kan ikke få alt her i verden.
Misforstår kurvene til 8, og taper 20s. Mot 9 og 10 kommer Korti (Linné) og Ville (ST) opp i rygg og forbi. Tenker jeg fortsatt skal holde min rytme og orientere selvstendig, men begynner å gjøre større og større feil. Dårlig retning inn i 11 (20s), veldig nølende til 12, og til 14 blir det 45s bom med Ville. På tv-post til og med, fryktelig flaut. Blir tatt igjen av en gjeng, og løper på rygger rett i feil gafling til 15. Panikken kommer fort, men drar frem stafettreglene og bommeregla jeg lærte i Asker en gang i tiden, som alltid ble dratt frem før Tio. To føtter i bakken, og jeg skjønner fort hvor jeg måtte være, så bommen blir begrenset til et lite minutt.
Fryktelig irritert på meg selv, skjønner at hvis jeg ikke skjerper meg nå så forsvinner toget for godt. Det kan jeg ikke leve med, så jeg skjerper meg, får kart og terreng til å stemme overens igjen og plukker de siste postene bra. Har ikke tenkt noe særlig på det fysiske underveis på etappen, men er helt fullstendig knekt i spurten, så har nok pushet bra hele veien. Fryktelig letta når jeg hører at jeg bare er litt over minuttet bak tet, var redd det skulle være typ 3 min. Var også redd for at luka jeg skapte opp til tet skulle bli avgjørende, men gutta løper jo bra, så den blir ikke avgjørende. God stemning å følge de siste etappene, og da Eirik lagde seg en luke var jeg aldri i tvil om at det skulle bli seier!
Med de prioriteringene jeg har gjort de siste årene kan jeg ikke be om så mye mer som o-løper.
