Etter 6 kommer 7 og derfor er vi nå klar for 7. etappe løpt av Anders. Personligt husker jeg ikke at det var så sykt mange våkne i campen på dette tidspunktet, så nå får du endelig den inside informasjon du har lengtet etter. Sagt på en annen måte: nå er det bare å nyte Anders sine ord om 7. etappe!
Forberedelser
Tiomila er selvfølgelig det man trener mot hele vinteren og våren, og alle fellestreninger går til diskusjoner om hvordan laget skal se ut og hvem som skal løpe hvilke etapper. Jeg hadde en suboptimal treningsvinter med et nokså kort skadeavbrekk, og klarte ikke å få noe særlig kontinuitet i treninga. Selvtilliten var dermed ikke på topp ved sesongstart. Det ble ikke bedre med en fadese på NM natt, hvor ingenting stemte, og mye så mørkt ut. Jeg klarte derimot å omstille, og skrape sammen noe form som kunne brukes til en kort, gafla nattetappe. De siste ukene før tiomila fikk jeg virkelig troa på at vi kunne få til noe stort, med mye god trening både på påskesamling og precamp. Gutta som løper etappene før meg gjør som de skal, og jeg får løpe ut langt fremme, men samtidig nokså alene som nummer 6, 1:19 bak tet.
Underveis
Jeg løper mot startpost og ser at løypa jeg skal løpe er kort. Da skal det jo ikke være nødvendig å spare på noen krefter vel? Løper derfor hardt mot 1. post, men går selvfølgelig på en liten bom.. Huff, dårlig start. Kanskje det er greit å ha litt kontroll allikevel. Plukker andreposten fint, men igjen er jeg unøyaktig og overivrig og mister kontrollen på vei inn i 3. post. Får litt panikk og tenker at det var fryktelig unødvendig. Etter andre advarsel setter jeg ned tempoet litt, og plukker de neste postene fint. Har ikke peiling på hvordan jeg ligger an, men antar jo at jeg har tapt en god del. Og det hadde jeg også.. Til 7. post gjør jeg samme feilen som tidligere, jeg løper alt jeg har uten mål og mening og glemmer å lese kartet. Da mister jeg kontrollen og må bruke masse tid på å finne ut av hvor jeg er. Irriterende. Nå må jeg virkelig skjerpe meg. Beiner det jeg har ut av posten og føler jeg har god kontroll, frem til jeg ikke har det lengre. Ny bom på 8. post. Får traumer tilbake til NM natt. Nå er det nok, tenker jeg. Skal man løpe på førstelaget til NTNUI på tiomila skal man ikke være så idiot som jeg har vært så langt i løpet. Heldigvis klarer jeg denne gangen å nullstille, og gjør et bra løp siste tredjedel. Blir motivert av å ta igjen SNO og Ravinen igjen, og pusher på helt inn til mål. Når man kommer ned på jordet inn mot sistepost og hører Mats rope: «No må du spurt, Anders!», da spurter man. Veksler som nummer 5, 2:52 bak tet, og sender Sander ut på jakt.
Etter løpet
Totalt sett er jeg ikke fornøyd med eget løp, og har alt for mange feil til å kunne kalle det noe annet enn dårlig. Men heldigvis var den fysiske formen god, så jeg klarer å holde tempoet oppe til å ikke tape alt for mye tid til teten. Etter eget løp er man selvfølgelig helt tom, både i hodet og kroppen. Men etter en god dusj og mye godteri kan man kose seg mens man følger med på de fantastiske lagkameratene som løper nydelig orientering. Det er jo nesten uvirkelig at vi skulle klare å vinne enda en gang, og vi skal virkelig være stolt av at vi klarer å samle en så stor og god gjeng som er i stand til å vinne en såpass prestisjetung og stor stafett. I tillegg var det jo spesielt når det var mitt siste tiomila for NTNUI <3.
