Hverken at UK må gå etter stafetter eller at bredden er for dårlig til å stille på løp er akkurat revolusjonerende nyheter, men på tiomila 2022 nådde dette et helt nytt nivå.
Beste femtelag, tredje beste NTNUI-lag og 128. beste lag (klubbrekord for femtelag) er merkelapper som ikke er NTNUI 5 benk og sjenk verdig. For å unngå liknende fadeser i fremtiden har vi hørt med gutta hva som gikk galt:
1. etappe: Tarjei
Med begrenset førsteetappeerfaring stilte jeg full av forventning på startstreken i Ånnaboda. Løpsformen var så som så, men vissheten om at jeg til stadighet blir rammet av plutselige formtopper lørdag kveld ga troen på at noe liknende kunne inntreffe igjen. Da første bakke meldte sin ankomst ble jeg trukket opp av huing og heiing fra campen, og med smud downhill til første og netto nedover også til andre post ble det en riktig behagelig start. En kort stund til andre post lå jeg til og med like bak Clemens, men den ryggen gadd jeg dessverre ikke følge… Til tredje post var jeg lei av kø og løp andre halvdel av strekket solo, men måtte skuffet innse at jeg kom inn i køen til nøyaktig samme rygg som før. Skuffelsen preget meg de neste 5-6 kilometrene, siden toget fortsatte å unngå brølere og det eneste måten jeg var i form til å tjene plasseringer på var ved å ikke drikke på drikkepost. På slutten ble det endelig tid for o-teknikk, og jeg innså at løperene rundt meg ikke var like gode til å orientere som å kjøre tog. Da jeg ble sendt ut på ensom (lang) gafling fant jeg forskrekket ut at dette gjaldt meg også. Derfra og inn ble en kamp for å holde krampene på avstand, men med god hjelp fra de grønne på arena klemte jeg ut det siste av krefter for å sende stafettpinnen videre til en ikke-ventende Jakob.
2. etappe: Jakob
Endeleg var stunda kommen. Etter tre år senka mørkeret seg på ny over tusenvis av heiltente o-løparar i den kalde, svenske mainatta, og midt blant dei alle var ein aldrande ex-student med sviktande treningsgrunnlag kompensert med overflod av tiostemning klar til start på den viktige 2. etappen. Ein klassisk teknisk nattetappe der potensialet for vinst er marginalt, medan potensialet for å tryne totalt er stort.
Etappen starta på klassisk vis. Underteikna prøvde småforvirra å få noko vettugt ut av skjermane med lister frå forvarsel da eg høyrde nokon gaule namnet mitt borte ved vekslingsplanken. Da var det berre å hive av seg jakka og ta beina fatt ut i nattemørkeret. På toppen av bakken mot startpost ljoma det av hu & hei og siste «top off» av tiostemning var på plass!
Full gamp ned skiløypa mot førstepost. Gjennom litt skog, ut på ei ny skiløype, men kor faen skal eg no?! 15 sekund på å få tilbake kartkontakten og plukke første flagget. Så ombord i toget og gampe retning neste post. Check! God flyt mot tredje også, men inn mot post missar eg ei kote på kartet og drar forbi i underkant. 2 min tapt, men pyttsann. Femtelaget tross alt! Stiløping på neste strekk gav tid til å førebu resten av løypa, for no var det slut på gampestrekka og postplukking stod for tur. Eg forbannar så smått Tarjei for at han sendte meg ut langt føre dei solide gubberyggane Njaal hadde messa om på Tioradioen. Håpet om ein stødig dameløpar med lokalkjennskap og såpass syre i låra frå første runde at eg kunne ha sjans å henge på var også magert. Blant løparane rundt gjekk det enten altfor fort eller altfor ustødig for ein slasketrent sogning. Jaja, ein får vel gjera jobben sjølv!
4., 5., 6. kom som knutar på ei postskjermsnor. Har god kontroll, men løpsformen er ingen høydare og det går treigt i knudrete terreng. I eit sprang drar det også til i eine leggen, så resten av løypa går med lett strekk i venstre legg. Litt dårlege traseval her og der, men postane ligg der dei skal. Til ellevte er eg ute på bærtur og står plutseleg på ei myr med få begrep om kor langt det er igjen til posten. Kryssar fingra, drar ned langs ein bekk og innser at eg nok må ofre min førstefødde til o-gudane når eg går rett i post. No er det meste av orienteringa slutt og det er igjen tid for gampeløp. Tar ein solid faceplant i eit einekratt opp mot sistepost i forsøket på å henge med veltrente svenskar og avsluttar rett under timen ved å sende ut Jo Even til elleve kilometer nattemoro.
Godt nøgd med resultatet etter to lette kartøkter i førebuing og eit ikkjeeksisterande treningsregime gjennom vinteren. At eg med dette plasserte meg som botnfall i 5.-lagsflaska seier litt om kor forbanna elite denne klubben er blitt. Topp 130 på FEMTElaget?? Fysj!!
3. etappe: Jo Even
Med optimisme i tankene etter å ha sett førsteetappe gikk jeg opp fra arena for å spise, skifte og få de siste visdomsord. Med nye NTNUI-sokker rett fra trimtexprinten løp jeg ned mot oppvarmingsområdet. Der ble jeg blant annet vitne til lynkurs i orientering i det 6. laget vekslet. Ikke lenge etter hørte jeg heiarop fra NTNUI-svingen møtte Jakob ved vekslingsplanken. Opp monsterbakken til startpost fikk jeg god tid til å analysere mot-/medløperne mine på etappen. Med en god blanding av ungfoler og gubbeløpere var jeg selvsikker på å finne noen med min form.
Det viste seg etter de første postene at jeg hadde blitt med i en gruppe med passe selvsikre og ustødige løpere. Det gikk derimot svært fort på stiene og de første kilometerne gikk heldigvis fort. Drikkestasjonene med sportsdrikk ble etter hvert mer og mer etterlengtet ettersom timene siden hamburgermiddag ble flere. Prøvde å tygge på diverse granbar og blåbærbusk men det ga meg intet annet en bitter ettersmak i munnen. Drømte om hamburger fra matvogna der jeg sprang. Måtte tilslutt gi slipp på mine kamerater men bak meg var det heldigvis flere gubbegjenger. Var en lettelse å tilslutt høre arenalyden i det fjerne før jeg plukket de siste postene og sendte Bjørn Anders ut på fjerde etappe. På veg tilbake til campen fikk jeg til og med øye på en Freidigløper i matkø og fikk forhandlet meg til en burger, riktignok ikke like god som det fra matvogna. På veg fra arena til campen ble lovnad om å vekke Even før longa overskygget av lysten etter varm O-Ringendusj. Sjokket kom da jeg sto i dusjen og kom på at Even fortsatt lå å sov.
4. Etappe – Bjørn Anders
Etter solid løping av gutta på de tre første etappene var vi milevis foran et altfor ambisiøst 4.lag… Springer ut et halvminutt før Henrik FA på sin långa-etappe, og hører NTNUI-brølet i det jeg nærmer meg 10milas råeste camp. “GO HENRIK, GOGOGO, KJØR HENRIK!!!”, hører jeg i det jeg passerer. Ikke heter jeg Henrik, men det må vel bety at farten er god, rekker jeg å tenke før jeg beruset av heiing begir meg ut i skogen. (Ryktes at det var stille som i graven da Henrik passerte). Springer stort sett alene der ute og passerer en god del gubber som svermer i gaflingsområdet ved 2. post. Ryker noen minutter på dårlig gjennomføring og bom til 3. post. Bestemmer meg for å droppe sånt tull og gjennomfører godt teknisk derifra og inn. Mot slutten av etappen skimter jeg ryggen på en annen løper, og jeg springer det jeg kan slik at Even får kontakt ut på långa. Avstanden opp til ryggen blir mindre og mindre på vei mot siste post. Legger inn et skikkelig magadrag i oppløpet og stempler fornøyd i mål to meter foran. Drar ned kartet til Even fra planken og ser det står en kar med tent lykt på andre siden av gjerdet. Oppdager til min store forskrekkelse at det ikke er min mann?! Hvor er Even?? Minuttene går og det dukker fortsatt ikke opp noen Even. Prater litt med et par hyggelige funksjonærer som tilbyr seg å springe opp i NTNUI-campen. Det blir ikke nødvendig, for plutselig er han der! Et trøtt, men forskremt fjes tar kartet og legger i vei på långa natten.
5. etappe: Even
Etter å ha blitt vekket av verdens mest rolige og bedagelige trønder, Jo Even Kolstad etter en muligens for varm og god dusj ble det fort klart at jeg hadde litt dårlig tid. Kastet på meg klær og lykt, drylte ned en banan, ett polarbrød og chugget nedpå en redbull før jeg møtte en skjelven Bjørni som hadde stått i målområdet litt lengre enn ønsket. Motivasjonen kom når jeg løp forbi endeløst med huing og heing ved campen. Flyten varte dessverre ikke lenge da ryggen måtte tømmes på første post, etter at jeg ikke fikk gjort det før start. Heldigvis gav dette meg et tog fylt med likesinnede så de neste 9-10 kilometrene gikk som en lek. Dessverre kom ønsket om en bedre frokost snikende innpå og dermed ble det ble en tyngre avslutning enn håpet på. Heldigvis sto Njaal klar i målområdet med den beste næringen jeg kan tenke meg. Flytende og god gikk den kjapt ned og alle vondter var glemt.
6. etappe: Njaal
Etter å ha forsynt Even med noe av den bedre juicen som var å oppspore på systemet i Arvika bar det utover startsletten og mot NTNUI-campen. Kriget meg langsomt opp første bakke og ble naturligvis møtt av kraftige «Hu og Hei»-rop over bakketoppen. Tok meg komfortabelt gjennom skogssprinten i starten og slikket postene uten å lese kartet nevneverdig mye. Ved post 7 var det på tide å skru på hodet fordi jeg så at litt mer teknisk mellomdistanseløping ventet meg. Post 7 til 19 var egentlig kun kos, utenom at jeg holdt på å få en fatal bom på 14. post fordi jeg var i ferd med å gli forbi posten. Et lite blikk bakover til siden reddet meg og gjorde at jeg fikk øye på en post som var svært tiltalende mot meg. Fra 19. post og inn var det bare å løpe det man var god for (ikke veldig fort med andre ord). I vekslingsfeltet fikk jeg tak i riktig kart og gitt det trygt videre til en gira Lavran.
7. etappe: Lavran
Mørke. Kulde. Jeg ligger i “teltet” mitt, alene.
Og forventningene er enorme! Jeg er alt for tidlig oppe.
Med en gang Bjørn Anders kommer i mål, er jeg oppe. Jeg vil gjøre det bra. Løpe mitt livs løp. Det
er nå jeg løper for NTNUI 5, verdens beste femtelag.
Så jeg hiver i meg mine siste tørre polarbrødrester, før det bærer ned mot storskjermen. Overraskende nok, er ikke NTNUI i teten. Men, stafett er stafett, så jeg krysser fingrene for at dette snart
vil endre seg.
Etter en stund veksler teten ut på syvende etappe. Nærvene våkner. Øynene spretter opp. Det
er derfor jeg er her. Det er nå jeg skal bestemme veivalg. Det er nå jeg skal se hvor alle gaflingene er.
Hjertet begynner å slå fortere, fortere. Hva hvis det er superteknisk? Hvis vi skal i skråli? I grøntfelt?
Hva hvis dette er den mest krevende løypa jeg noensinne har løpt?
Jeg tenker tilbake på forrige uke. På det ene uttaksløpet jeg faktisk deltok på. Armfeldtnatta. Hvor fantastisk det gikk da jeg bommet en halvtime, og havna desidert sist. Kan ting gå bedre nå?
Vil ting gå bedre nå?
Og like fort som pulsen min gikk opp, går den ned. På skjermen foran meg vises det som må
klassifiseres som tidenes enkleste løype. Jeg kan knapt tro mine egne øyne. I utgangspunktet visste
jeg at min seks kilometer lange etappe bestod av 1,5 kilometer innløp og utløp. Det jeg ikke visste,
var at de to første kilometerene av løypa var skogsprint. Quick math, sa meg da at dette rett og
slett må være en veldig kort løype. Og når teten jobbet seg videre fremover, ble denne mistanken
bekreftet. Et par kilometre med skog, det kan jeg faktisk klare.
Med et lurt smil om munnen, går jeg opp igjen til campen. Det er på tide å tenke på å faktisk
gjøre seg klar, nå som Even nesten er ferdig med långa. Jeg blir enig med Staff om å løpe med super,
og jeg graver frem o-skoene som enda ikke har tørket etter Armfeldnatta. Jeg endevender bagen etter
SI-pinnen, og jeg fester stroppen til mitt nylig kjøpte kompass.
Som en siste forberedelse, heier jeg på Njaal når han passerer campen. Jeg vet sjette etappe er
kort og at jeg snart skal ut. Jeg tar et siste toalettbesøk, hiver av meg boblejakken og går rolig ned
mot vekslingsfeltet. Det er viktig å spare på kruttet, og å ikke varme opp for lenge tross alt.
Til min store forferdelse, og glede, kommer Njaal inn en stund tidligere enn jeg hadde forventet.
Jeg begynner å lure på når femtelaget ble så raske, men legger tankene fort vekk igjen. Det er nå jeg
skal ut. Det er nå det gjelder. Fokus, Lavran, fokus.
Jeg trader overtrekksjakka mot kartet, og løper ut raskere enn det jeg har løpt flere måneder. Jeg er
klar til å gi alt. Ha bestetid til startpost. Smerte er bare en illusjon, etappetid på tio er virkelig.
Jeg passerer campen. Tror det står noen å heier på meg, men klarer ikke helt å oppfatte noe mer enn
min egen alt for høye pusting. Jeg løper rundtveivalg til førstepost, noe som må rettferdiggjøres med
høy fart. Smack, rett i. Andrepost går like bra. Det er ikke før halvveis til tredje, at jeg kommer på
hvorfor jeg ikke løper på førtelaget. Etter å ikke ha løpt en eneste intervall på flere måneder begynner
jeg å kjenne at kroppen protesterer på tempoet. Jeg vet at løypa er kort, men innser at den kanskje
ikke er så kort likevel. I alle fall ser jeg meg nødt til å roe ned en del.
Etter å ha fullført den beste delen av løypa, kommer jeg til den delen jeg må se på papiret jeg
har i hånda. Jeg kjenner at terreng og høydemeter er en hard kombinasjon, men klarer på mirakuløst
vis å holde beina løpende. I alle fall er det o-tekniske nivået enkelt selv i skogen, og det burde være mulig å unngå bommene.
Dette går uproblematisk de første skogspostene. Scmäck, rett i alt. Eneste problemet mitt er en
lei tendens til å bli løpt fra av diverse 17-18 år gamle svensker. Jeg skulle ønske jeg kunne hengt på
dem, jeg vet jo hvor alle gaflingene er, men kjenner at det ikke er mulig. Kroppen begynner virkelig
å protestere, og begynner virkelig å glede seg til mål.
Til min forferdelse innser jeg at kompasset mitt er stuck. Det vil si det kompasset jeg kjøpte for
vel 15 timer siden. Jaja, er jo ikke akkurat nytt for meg å løpe med et kompass som ikke fungerer. I
alle fall så gjør jeg som jeg pleier, og stapper det godt ned i lommen. Får heller bare satse på at jeg
ikke mister retningen underveis på strekkene, I guess.
Og overraskende nok klarer jeg dette. Altså, et par småsleiver ekstra blir det jo, men ikke noe
stort. Det er ikke før mot slutten av løpet jeg begynner å slite, og da simpelthen fordi jeg er utslitt.
Jeg kjenner at hodet er i ferd med å slå seg av. At fokuset er i ferd med å svinne hen. Jeg bommer.
Løper opp på en ås jeg ikke skal, løper forbi posten og vel. Det var dette jeg ikke skulle gjøre.
Uansett, for å gjøre det beste ut av situasjonen, så finner jeg ut at gåing, det er faktisk sjukt digg.
Det er faktisk det eneste som kan redde meg nå. Så herfra er alle bakker gåbakker.
Til min store glede, funker trikset. Jeg henter meg raskt inn igjen, og klarer igjen å treffe postene. Jeg ser på kartet, og kjenner lettelsen over at jeg endelig begynner å nærme meg mål.
Etter å ha stemplet på siste skogspost, gjenstår det en god kilometer med løping før jeg kan veksle. Og
jeg er sliten. Helt utrolig sliten. Jeg vil løpe fort. Gi alt. Være god. Men det går ikke. Jeg har absolutt
ingenting å gi. Så i stedet jogger jeg av gårde. Jeg skal bare til mål. Og det får bare ta den tida det tar.
I alle fall kommer jeg til slutt inn på stadion. Som når jeg passerte campen på vei til startpost,
klarer jeg ikke helt å oppfatte om noen heier på meg. Jeg er alt for opptatt med å først finne riktig
innløp, så stemple, så kaste kartet i bøtta, så finne ut hvilket startnummer laget har, så finne ut
hvor kartet til Staff henger, så å gi stafettpinnen videre. Arbeidsoppgavene er i fokus. Plassering,
etappetid, å slå fjerdelaget. Dette er ting for fremtidens Lavran. Nåtidens Lavran skal ikke tenke på
dette.
Heldigvis klarer jeg å gjennomføre alt. Jeg gir kartet til Staff, ønsker han lykke til, og setter meg
ned for å få igjen pusten. Det føles som jeg har løpt i minst 90 minutter. Jeg er helt ferdig faktisk.
Og stort bedre blir det ikke når jeg til min egen forferdelse stopper klokka, og ser at det kun er 59
minutter siden jeg starta å varme opp.
Vel, formen er vel ikke det den engang var. Men når jeg får høre at vi fortsatt ligger godt foran
fjerdelaget, glemmer jeg fort hvor sliten jeg er. Jeg er fornøyd med å ha unngått de store bommene,
og å ha greid å gi alt. Det gikk tross alt mye bedre enn Armfeldtnatta, så kanskje jeg kan lese kart
likevel.
8. etappe: Marius
Etter en rask og effektiv veksling med Lavran var tiden inne for lagets andre 28-årige eks-student på den prestisjetunge(?) 8. etappen. Hvorfor UK hadde valgt verdens verste “henger” til å løpe en ugaflet etappe kunne jeg ikke forstå på forhånd. Men det ble raskt klart at det manglende nivået blant konkurrentene på denne etappen la opp til at lokfører Staff kunne ta styringen av eget lokomotiv (eller dresin, som det også kalles. Red.anm.), så da var det tut og kjør! Løpet startet bra, og jeg fikk tidlig med meg et par vogner på slep. Men midtveis, som en 5.-lagsløper verdig, dro jeg toget 45 grader rett vest etter å ha blitt distrahert av at førstelagskungen Breivik, med Dæhli på slep, passerte i fullt firsprang i tetstriden. Reddet av en sti og en innsjø i det fjerne ble det heldigvis ikke verre enn at jeg fikk hentet meg inn igjen med minimalt med tidstap, og toget rullet videre inn til en 8.-etappetid som til slutt viste seg å matche både 3.- og 4.-laget. Dessverre gikk jeg glipp av innspurten til førstelaget – Der ble jeg for treg.
9. etappe: Peter
Klokken 07:34 kom øyeblikket jeg hadde både gledet og gruet meg til. 9.6 kilometer i skog var langt mer enn det jeg følte meg trent for, men alle hadde snakket så varmt om skogen, så jeg så fram til å føle gleden av orientering igjen. Jeg sjekket kjapt at Staff hadde gitt meg rett kart. Plutselig ble beina lettere og jeg følte meg motivert. Jeg fløt opp første bakken til huing og heiing lett som bare det og var sikker på at dette kom til å gå bra. Når blodsmaken traff like etter ble jeg mer usikker. Orienteringen var vanskeligere enn anslått, men med litt tilpasning underveis gikk de fleste postene bedre enn forventet. Etter 3 små bom var jeg lei av å løpe lenger enn nødvendig og bestemte meg derfra for å minimere bommene. Jeg var nærme å sprekke i motbakkene i den nord-østlige sløyfen, men plutselig hadde jeg kun et fåtalls korte postplukkstrekk igjen før mål. Motivasjonen av å være så nærme mål kombinert med å ikke ha sett NTNUI lag 4 ennå var nok til å bære meg i mål på samme plassen jeg løp ut på.
10. etappe: Jakob
Etter å ha opplevd den fenomenale Tio-stemningen med NTNUI, fått seg en mer eller mindre god søvn, og stått opp med tidenes elektriske morrasveis mens en prøvde å finne ut av hvordan lagene hadde gjort det igjennom natta, kunne en konstatere at nedsnakkingen av laget dagen før på langt nær var så ille som det var blitt spådd. De neste par timene viste at vi var langt nærmere enn først antatt, men 09:00 smalt omstarten av gårde. Full fart fra start av, som ikke akkurat gikk saktere forbi all huingen og heiingen på bakketoppen, og inn i skogen. Postene fløt bra på, selvfølgelig med litt rusk i starten, og et par var det jo alltids å ta ryggen på. Mot slutten meldte koronalunger sin ankomst, men postarbeidet var på plass helt til mål. Nedjoggingen ble tatt gjennom dusjen, og når en kom til bussen og Clemens pakka med samme iver som onsdagsstyrkeinnleggene og NTNUI-koret allerede sang ustemt i takt, skjønte en at en hadde en festlig busstur i vente, hvor en også kunne få se hvordan resultatene endte.
