Sommeren er ovre (iallefall i Trondheim) og det betyr at vi også snart må begynne å se fram mot neste seosong og neste års tiomila. Men først er det tid for den siste biten av dette års tiomila. For nå er tiden endelig inne for å høre om 10. etappe løpt av verdens beste (bokstavligt) Eirik! Du tenker kanskje at du har hørt det viktigste i de mange intervju, men jeg lover du her får litt mer inside formasjon! Så nytt siste innlegg fra tio og Eirik sine ord:
Før løpet:
Jeg må innrømmet at jeg ikke så spesielt lyst på tiomila etter helgen i Kristiansand. Utenom Isak gjennomfører vi jevnt over mildt sagt dårlig. Videre gjennom våren blir jeg mer og mer betrygget på at laget ikke er så aller verst. De tekniske prestasjonene svingte mye, men jeg syntes mange så bra fysisk sterke ut og leverte godt på sine beste økter og løp. Fint er det også at Anders går fra å synes formen er dårlig til å være usikker på formen på Strava, Sander rekker ikke å bli i god nok form for sin egen teknikk og Vegard får rista skiobeina sine ordentlig gjør at jeg får skikkelig troa når vi nærmer oss løpshelgen.
Min egen vintertrening har vært upåklagelig. Jeg har ikke jobbet meg i hjel, treninga har rullet på med jevne og fine uker og samlingene har vært gode. Nytt av året prøvde jeg å kjøre ekstra hardt med dobbel samling, landslag pluss påskesamling i to uker, med to o-økter hver dag, før fem helt løpefrie dager i fjellet. Dette to uker på tiomila, så det var spennende å møte opp på SL dager før tiomila. Antageligvis hadde jeg bare godt av å bli banket med over 3 minutter av lokalløpsmafiaen. Jeg gikk mer nervøs inn i helgen, men også mer skjerpet.
Jeg kan like en lang precamp når været er fint og vi bor et fint sted, ellers tenker jeg vanlig precamp holder fint, jeg vil ikke råtne bort i en liten campinghytte i regnvær. Jeg tror det hjelper at laget er relativt rutinert og har fra tidligere rutiner på hva de vil gjøre de siste dagene. Og vi er gode til å gjøre «some stupid shit».
Løpet:
Isolert sett som sisteetappeløper kan jeg like det nye konseptet som lar meg se mye mer av stafetten enn jeg ellers hadde fått gjort. Jeg legger meg lykkelig vitende at vi er i tetgruppa ut på långa. Jeg får en grei natt der jeg stort sett ligger våken, men også får et par timer på øyet før alarmen ringer. Jeg spiser godt før jeg rekker å bli nervøs igjen og drar til arena sammen med Isak. Inngangen på løpet er drømmesenario der spenningen stiger mens Isak løper oss nærmere og nærmere teten. Jeg prøver å ikke begynne oppvarminga for tidlig mens jeg skuler bort de andre sisteløpernes lyktvalg.
Ravinens gode avslutning på niende etappe setter føringer for åpningstempoet. Jeg er livredd for at Bergmann skal gå på direkten, så etter et jeg får kontroll på langstrekket i starten blir første oppgave å tette luka, og jeg snur meg en gang og ser at Linné og Tuna tenker det samme. Vi løper fort på grusveien og stiene i starten på strekket og jeg konstaterer at beina kjennes bra ut. Andre halvdel av strekket løper jeg traséen jeg mener er best og som gjør at jeg skilles fra de tre andre, men møtes igjen rett noen hundre meter senere. Felles førstepost. Igjen skilles gruppen og jeg løper min andre post bra og føler Linné i rygg. De to andre har jeg ikke kontroll på, så jeg fortsetter å løpe fort mot den tredje posten.
På den tredje posten er det kartvending. Jeg styrer litt frem og tilbake og vender kartet flere ganger på veien før inngangen til den tredje posten, og jeg får ikke snudd kartet skikkelig før jeg ser posten. Jeg synes stien langs vannet ser innbydende ut og bestemmer meg for rundt, strever litt med kartlesingen på vei ut av posten, men bestemmer meg bare for å løp på kurs. Jeg har først kontroll når jeg er på hogstfeltet på vei ned bakken. Nå tenker jeg litt mere på konsekvensene av valget og bestemmer meg for å løpe enda hardere på. Toppsenario er å ha lurt til seg en luke, men jeg kan ikke ta sjansen på samme fart og miste de andre. På vei inn i fire speider jeg mot høyre, bestemmer meg for at det er jeg som er i tet og trykker på videre.
I det neste partiet er jeg veldig godt fornøyd med den tekniske gjennomføringen. Planen nå er å kaste alle kortene på bordet og å løpe i en hardere fart enn jeg kan holde helt inn til mål. Det innerste partiet av løypa er jeg veldig godt fornøyd med. Terrenget var innbydende med vekslende karakter og tempo, og jeg var skarp og konsentrert. Jeg minnes i skrivende stund at jeg nøt det fine morgenlyset, irriterte meg over at jeg kom en skrent til høyre midt på strekket til den åttende posten og at lyngen over til tolvte post føltes som en evighet. Jeg latet som det var jeg som jaget, men nøt at de ander jaget meg mens jeg post for post nærmet meg hjemreisen.
Løpinga tilbake til arena var preget av sti- og veiløping, orienteringa enklere og fokuset på å orke å løpe hardt helt inn. Etter å ha skrudd min lille hodelykt av og på et par ganger, bestemte jeg meg på vei til den nittende posten å legge lykta på en drikkepost. Den så jeg aldri igjen. På vei til den tjuende posten snudde jeg meg på veien for å se bakover og pustet lettet ut. Videre mot tjueen kom jeg inn i traséen til dagløperne, løp i tråkkene i retning posten og får den fint. Ned mot arena venter en kameramann, jeg stresser litt, men finner fint de siste to postene i lia før siste jordet venter.
Jeg får noen tomler opp av noen tilskuere langs gjerdet, men ser ikke laget før jeg bikker toppen av gjordet og ned mot sistepost. Å komme over kanten av bakken, først se lagkameratene og videre hele klubben var umåtelig deilig. Det kan ikke beskrives, men jeg har det kjært i minnet. Jeg blir glad av å tenke på minnene.
