På grunn av mitt amerikanske statsborgerskap er jeg så heldig at jeg har fått lov til å representere USA på diverse mesterskap. Forrige gang var under JWOC i 2016 og med VM så nært var det naturlig
å prøve seg igjen.
Støtteapparatet på laget kan ikke sammenlignes med de store o-nasjonene, men i privat regi hadde vi fått organisert flere økter i området og en fantastisk precamp på medborger sunflakes hytte.
Jeg var tatt ut til å løpe mellom og stafett, og etter å ha hengt et par dager med laget, vært på model events og timer i hotellsenga var det endelig dags. For min del besto kvaliken av mye bomming (og bra spurting for å redde meg inn), men på grunn av regelen om at hver nasjon skal ha en løper i finalen fikk jeg heldigvis grønt lys til fredagen. Deretter var det bare å tilbringe enda flere timer i senga, følge med på VM-sendingen og prøve å ikke råtne helt.
Fredagen kom, og allerede på morgenjoggen kjente jeg at ting ikke helt stemte. Ga det allikevel ikke helt opp, men finalen ble dessverre preget av tunge bein akkompagnert av litt bomming. Kjipt. Fikk allikevel tilbragt noen minutter i lederstolen og fikk nyte fantastisk stemning på arena takket være familie og en stor gjeng NTNUIere<3 Karret meg akkurat til en topp 50-plassering (49). På herresiden fikk vi den beste plasseringen på mellom i USAs historie og det var stas.
På lørdag skulle jeg ut på 2. etappe og gjorde et rent teknisk løp. Vanskelig å få stafettfølelsen når man kun ser et par andre løpere (ikke akkurat Jukola..). Ikke så mye mer å si om det igrunn, vi ble nummer 22 og igjen var stemningen på arena fantastisk god.
Det som i hovedsak skiller VM fra andre nasjonale løp er mange timer i karantener, mye hemmelighold (HVEM antok at starten på langen var på start??), mye postvakter og fryktelig mange kameraer i skogen. Ellers er orientering orientering;)
Lørdag kveld var det duket for bankett og jeg fikk hengt med både amerikanere, NTNUIere og andre VM-løpere langt inn i de sene nattetimer. Det er ingen tvil om at dette var en real motivasjonsboost! Nå venter en uke på sofaen før jeg reiser over Atlanteren for å bli ekte amerikaner og forhåpentligvis rask uten kart i hånda.
Sees i 2020, da gjelder det!
Hu og hei og bye bye see u later!!
-Åsne
