Pensjonisttur til Holmsåkoia

På tross av koronabegrensninger og snø som var våtere enn regn kom en gjeng fra ogruppa seg på koietur i år også! Her der deres fortelling.

Gleden var stor da nye US Ingrid annonserte både koietur og annen moro i #general i starten av mars. Forvirringen var da enda større da gejengen satt og oppdaterte nettsida en fredag kl. 12:00. Det var jo ingen påmelding der!? Lettelsen var derfor stor da alle noe senere fant et Google-skjema på Slack med samme funksjon. Men det var likevel skummelt: man så jo ikke hvem andre som var påmeldt! Tenk å måtte dra på koietur med noen i 1. eller 2.-klasse!! Eller enda værre: noen født i dette årtusenet!

Lettelsen var derfor stor da deltakerne ankom Holmsåkoia og se at det heller ikke i noen av de andre bilene hadde kommet noen “nye” oløpere. Hvorfor ALLTID Holmsåkoia tenker du kanskje? Jo, nå skal du høre: ogruppas urokkelige behov for mange plasser OG badstue er tydeligvis ikke utbredt nok blant koienes vanlige kunder til at koiegruppa har laget flere koier som oppfyller dette behovet (bare nesten sant).

Vel framme fant vi fort ut at det ikke var lite ungt blod på koia, det var også lite ved! Synd og skam dette, etter ogruppas iherdige veddugnad på samme sted tidligere. Konsekvensen ble at badstua fikk så i fred mens Rasmus kokte tacogryte i den stadig mindre kalde koia. Under det deilige fredagsmåltidet kom det flere alarmerende nyheter: sponsorgruppa hadde kun kjøpt inn potetmos til lørdagen, ikke noe tilbehør!

• 

• 

• 

Men Are, OJ, Tilla og Kristin var ikke rådløse. Utstyrt med isbor og fiskestenger dro de ut på isen på jakt etter storlaken. Etter noen karakterbyggende timer i felten vendte våre helter hjem med en flaske fisk og en pose pølsegryte, så nå var lørdagen reddet! Med store planer for neste dag bare å ta seg sammen og krype inn på de iskalde sovearearealene for å hoppe i posen.

Alt for tidlig lørdag morgen sto ca. 89% av deltakerne altfor tidlig opp med frisk luft og variabelt høye fjell i tankene. Første utfordring på veien var å få fyr på gassen, men allerede her gikk det galt på tross at fire stykker var med å prøve. Men gjengen var løsningsorientert, så med bålkokt kaffe og noe annet enn havregrøt i magen la de ut på skitur og lot problemet vente til senere. Turen ble ledet av Rasmus orientering på et kart med en nordpil som viste seg å peke mot Sverige. På tross av dette, vind og sludd på værmeldingen, gikk ruta i rett linje mot Tydals juvel: Ruten (1179 m.o.h.).

Noen av oss hadde ikke planer om å gå så langt i utgangspuntet, så vi knakk heller av mot skredfarefrie Enarvola (778 m.o.h.). Rasmus og Espen fortsatte derimot mot toppen på randoski, sammen med Tilla på sine enda mer egnede langrennsski. I vindkast som gjorde det vanskelig å stå på beina og forsøkte å stjele Johns regntrekk, fortsatte begge grupper en innbitt kamp mot sine respektive topper, og det var med en viss skadefryd at Enarvola-banden fra sin topp kunne konstatere at Ruten-gjengen måtte snu i uværet. Nedturen bar preg av at underlaget var like egnet for limhylla på Panduro Hobby som i naturen, men kraftig medvind og bratt utfor ga noen sekunders morsom utforkjøring likevel (inntil det lugget igjen og gikk på trynet).

Vel tilbake på koia fant gruppene Are som hadde chillet og fikset gassen (som han mente hadde fungert hele tiden, men det kan umulig stemme). Ettermiddagen bød på “korte” sjakkparti, forvarming av badstua og en stadig økende følelse av sult og tørsthet. Til middag ble det fortært både fisk, iskalde bjørnunger, pasta, potetmos og pølsegryte, før kvelden gled sømløst over i Blækka-møte. Resultatene herfra har jo allerede blitt offentliggjort, så dere vet at det her ble lagt ned en skikkelig innsats.

Deretter fulgte noen magiske timer med allsang, lunka forfriskninger, snøbad, dampsjokk og hud i badstua. Stemningen var opphetet og OJ imponerte med å kunne alle sangene i sangheftet og insistere på å synge dem. Innimellom var sangene kjente nok til at også vi andre kunne stemme i. Som i et middels realityshow måtte deltakerne forlate badstua en etter en etter å ha fått nok, men hvorvidt den enorme tidsdifferansen mellom første og siste exit skyldes ren råskap eller var staget ved at temperaturen etterhvert var ganske mye snillere, vil ikke producer røpe.

Tilbake på koia divergerte stemningen, på tross av at enkeltes forståelse av kortspillet konvergerte ganske raskt mot null (Blækka, s. 16). Moholts befolkning ble grundig sortert i “fuck, marry, kill, stå på Bekken med” (leken anbefales), og OJs vanskelige sanger snek seg til stadighet inn på spillelistene.

Søndag ble en søndag, selv om skuffende lite av deltakernes lørdagskveld kom i retur. Med rullator og stokk bar det dessverre heimat for denne gang. Men med forbehold om at deltakerne holder seg i live så lenge (det hjelper jo at 8/9 nå er fullvaksinert), sees igjen Holmsåkoia!