Vi re-etablerer grunnmuren til turen vår. Vi har ingen bil, og er avhengig av kollektivt og andre eksterne transportmetoder for å kunne komme oss til orienteringsløp og lignende. Så her er situasjonen i Slovakia. VI bor på Airbnb nede i dalen, men skal opp på platået hvor konkurransen er. Det går buss men til ugunstige tider, så det resulterte i at vi måtte prøve å finne noen på arena vi kunne alliere oss med.
Så vi startet dagen med en plan for å utforske mulighetene.
Først, litt sprint!
FØr dagens logistikkutfordringer så var det treningstid. Og vi hadde en gammel by å bruke, så her var det bare å sprinte.
Ved hjelp av det store internett kunne vi låne(kremt) ett kart fra en tidliger karst cup. Nå var det jo ikke slik at vi visste noe særlig om tillatelser, og lignende i slovakia, så etter litt speiding i byen som oppvarming, konkluderte vi med at barneskolen var en no-go (selv i sommerferien), men at ungdomsskolen ved start var bare å bruke. Så noe forkortet(og 20 posten var innelåst), men ellers bra.
Spiller på alle strenger, på slovakisk riktignok
Vi hadde allerede sendt en epost til arrangør om tips. Der ventet vi svar. Etter å ha tatt turen til busstasjonen forsøkte vi å høre med en taxi på om det var muligheter for å bestille en taxi? I forhold til Norge er Taxier relativt rimlige her. Vi klarte faktisk å finne en taxisjåfør som kunne litt engelsk, men han arbeidet ikke i helgen. Likvel gav han oss nummeret sitt og sa at vi kunne ringe ham, og så skulle han snakke med taxisentralen på dagen. For en service. Vi hadde en plan.
Likevel skulle alle bli utkonkurert når vi ankom leiligheten og spurte om utleier hadde noen tips.
Slovakisk gjestfrihet på sitt beste
Etter å ha vandret rundt i Slavec etter å ha gått av bussen, ikke funnet noe, for å så vite at utleier ville møte oss. Etter at to norske turister hadde vært på bærtur i 10 minutter i en bitteliten slovakisk landsby, ble vi vinket til av en vennlig sjel.
VI ble introdusert til Milan, en pansjonert alt mulig mann på 64 år. Han bor i huset ved siden av vårt lile aneks. Og etter en kort introduksjon av han, eiendommen, de enkle butikkene han drev og det som var nødvendig, så tenkte vi at vi like gjerne kunne spørre ham om han hadde noen tips. Ved hjelp av google translate. Etter noen tyske ord, og enda viktigere, en telefon til sønnen som kunne engelsk, fikk vi vite at han kunne være vår private drosjesjåfør. Noe vi takket gladelig imot.
Og det sluttet ikke der, etter å ha kommet oss litt til rette i leiligheten, så stikker han innom mens vi sitter på terrrasen, og med hjelp av enkelte tyske ord, mye håndbevegelser og enda mer google translate, får vi avtalt helgens bilturer og blir bedre kjent med verten vår. VI fikk til og med en velkomst-is. Det blir en god to timers lang “prat” om du kan kalle det det.
Så ut av det blå spør han om vi vil opp til Slavec, område vi skal løpe i. Først lurte vi på om han ville gi oss muligheten til å utforske skogen, noe vi sa vi ikke kunne, men så skjønte vi at han ville vise oss noe annet, en av de mange grottene slovakia har å by på. Og her er det ingenting så norsk som heter “jeg vil ikke være til bry”. Her har vi skjønt at vi skal ta gjestfrihet på alvor.
Slovakias Isgrotte
Det er mange død-is groper i nasjonalparken som omkranser Slavec. Men tydeligvis også grotter.
Disse grottene er så lange og så naturlig isolerte fra omverdenen at de har ett helt eget klima. Og denne grotten holdt rundt null grader, hele året fortalte Milan. Det formet istapper inne i grotten, og enkelte områder var det informert om små isbreer inni grotten, der det var is hele året. I de 25 lunkne var det særdeles forfriskende å stå ved grotteingangen som fungerte som et naturlig ventilasjonssytem.
Hungarsk festival???
Gjennom en del stillhet, noen kjekke samtaler over diverse språk som knyttes sammen av gjetting og tre ord gikk vi tilbake til bilen. Ifølge Milan var det vel så greit å bare se den nærliggende byen, Silica, også. Så vi gjorde det og. Her er det ikke noe nei.
Så på vei ned fra nasjonalparken var nevte Milan noe om Hungarn, Så vi lot han kjøre på og endte opp på det som hadde vært en hungarsk festival av noe slag i ett sted som het Gombasec.
Blant noe tomme flasker av ulikt sortement, var det tydelig at her hadde det gått for seg. Inkludert ved den lokal grotten. VI planlegger å løpe å bade i den kjølige elven en av dagene.
Gjestfriheten slutter ikke
Idet vi nordmenn bare ber om å ikke gi oss mer dårlig samvittighet, så tar det fem minutter fra vi kommer tilbake etter vår drøye times ekskursjon, før Milan kommer med alkoholfri ingefærgin og noen vegetar mat som konen hadde laget på kjøkkenet. Nok en gang, her er det bare å svelge norskheten å ta i mot. Det var grusomt godt, men gud som den ingefærginnen sparket.
For å kunne prossesere alt vi har opplevd så langt, så trengte vi en løpetur, og etter å ha kommet hjem, laget middag, så kommer han pin og dø ikke bort og hilser god natt i tillegg. Altså her har vi noe å lære kjære nordmenn. Kanskje ikke alt, men ihvertfall litt.
Og vi har bestemt for lengst at han skal få kjøresats pluss tips når det hele er omme.
Vi hadde tenkt å komme på noe…
men Milan hadde andre planer. Så vi er fremdeles i tenkeboksen. Mer om slovakia, skogen og Milan i morgen.
https://fundraising.kreftforeningen.no/fundraisers/interrail-o-for-kreftforeningen