Av: Andreas Morvold Skovlyst
Forord
Da jeg så på slack at Eira og Amalie skulle ta på seg ansvaret for å få mer aktivitet på
bloggen tenkte jeg at det blir artig og håpte at de skulle få det til. Når jeg så får melding av
Eira om jeg kan skrive reisebrev fra NM uka skjønte jeg med en gang at her er det bare å
brette opp ermene og finne frem min indre Lukas Liland. Så her kommer enten det beste
blogginnlegget du noen gang har lest, eller et helt håpløst et. Mest sannsynlig blir det
noe midt imellom, men tenker det er bra med høye forventinger.
Intro
NM, Norsk mesterskap i orientering. For 18 år gamle meg var dette 17. mai, julaften og
fastelaven på en og samme helg. En «relativt» kort langdistanse på torsdagen etterfulgt
av hviledag før en kort mellomdistanse på lørdag og en stafett som egentlig ikke betydde
så mye på søndagen. En artig helg med egentlig ikke altfor slitsomt. For 21 år gamle meg
er tankene derimot noen litt andre. En ganske overkommelig langdistanse er byttet ut
med en ballelang manndomsprøve med konkurransetid opp mot 2 timer. Så er
hviledagen tatt fra oss og byttet ut med en all out mellomdistansekvalifisering. Jeg ser for
meg at beina kommer til å være relativt møre allerede etter fredagen, og da er det
fremdeles en mellom og stafett igjen. Jaja, jeg kommer meg vel gjennom det på et eller
annet vis. Og nå er det jo tross alt en bankett som venter på mandagen, så kan jo i alle
fall glede meg til å drikke meg sønder da.
Onsdag
Som alle vet starter NM-uka dagen før, eller, hvert fall reisen da. Treninga til NM starta
ganske lenge før, men regner med at ingen gidder å høre om den (hvis du mot
formodning er interessert kan du følge meg på strava). Dagen startet med runde på
rulleski, min faste pre race økt. Dette kjører jeg av den enkle grunnen at det funka før NM
i 2023, og så overtroisk jeg er tenker jeg at dette er nøkkelen til suksess. Dette ble
etterfulgt av den obligatoriske panikkpakkingen som startet solide 50 min før bussen
gikk, men jeg rakk det på et underlig vis det denne gangen også. Panikkpakking er for
øvrig også et fast ritual jeg har før konkurranse, ikke nødvendigvis fordi jeg tror det er
nøkkelen til suksess, men kun fordi det bare skjer. Reisen var sånn relativt ok, eneste
som trakk den ned var at kaosdronninga snakka hele turen og fant en bedre togbillett en
hva jeg hadde planlagt, smått irriterende det der. Ellers har dagen bestått av solid
karbloading. Eneste jeg ikke skal angre på er at jeg ikke spiste nok dagen før hvertfall.
Torsdag
Torsdag i NM uka betyr langdistanse, og ikke en av de korte, men 11,9 km i tungt
Østmarakaterreng. Som om det ikke var nok var avreise 8.15 da jeg valgte å bo på allinclusive hotell, også kjent som hos mamma og pappa, fremfor å kunne sove litt lengre.
Men med god kaffe ordnes det meste. I tillegg var bestemor og bestefar med som
støtteapparat og selvutnevnte o-entusiaster. Ser for øvrig ikke helt
underholdningsverdien av en langdistanse i orientering om man bare skal sitte på arena
da man totalt ser løperne 40 sek av den over 90 min lange løpstiden, minner meg
egentlig litt om sketsjen til Bård Tufte Johansen. Uansett, løpstid på 90 min var for øvrig
en ganske stor underdrivelse da det hele ble en ganske lang affære. Skjønte for så vidt
det når jeg etter 50 min fortsatt var på vei mellom 5 og 6 post og det var meget langt
igjen. Dagen ble også ganske lang da tidsoptimisten skulle hentes 21.30 på togstasjonen
etter en Oslo tur, og jeg som trodde jeg hadde en seig dag…
Fredag
Følelsen av å våkne opp etter en langdistanse og vite at man har tre løp igjen var ikke
særlig god, spesielt når beina så vidt klarte 6 blank på morgenjoggen. Men men,
heldigvis skal man ha med seg hode i orientering også. Mellom kval var for øvrig noe helt
nytt for en førsteårs senior og jeg var veldig usikker på hvordan jeg skulle angripe det.
Bestemte jeg meg vel aldri for det og endte opp med å bli litt halvpassiv, og når jeg i
tillegg skal bomme var det bare å belage seg på B-finalen. Var vel litt mer skuffa en det
jeg ønsker å innrømme, særlig etter at omtrent alle på forhånd sa heatet mitt var det
letteste. Jaja, alt skal vel læres, ble i ganske mye bedre humør av karaoke sesion’en i
bilen på vei hjem da.
Lørdag
En annen grunn til at B-finalen var litt kjip var at starten var mye tidligere enn de andre.
Men litt deilig var det jo at de eneste på arena var andre B-finale løpere med ingen annen
agenda enn å ha en fin tur i skogen, litt annerledes enn hva jeg forbinder NM med. Dette
gjorde jeg løp med innstillingen om å bare ha det gøy, noe som resulterte i en av de
artigere mellomdistansene jeg har løpt denne sesongen. Var også fryktelig gøy at guttene
i A finalen leverte så gode løp og vi kunne heie på de. På vei hjem fikk min mor den
geniale ideen om å dra innom Vestby Outlet. For dere som ikke vet hva det er, tilsvarer
det omtrent helvete på jord med altfor mye folk og uorganiserte butikker. De to danskene
var veldig lite fan av ideen men kom seg gjennom på underlig vis etter å funnet seg en bra
benk.
Søndag
Så var helgas høydepunkt her(eller hvertfall sportslige høydepunkt), nemelig stafetten.
Siden min første NM stafett har jeg sett med forundring bort på de grønnkledde som
ropte HU og HEI, og nå skulle jeg være en del av det. Dette er noe jeg har gledet meg
enormt mye til, men også, særlig etter laguttaket, skremmer meg litt. Jeg må innrømme
at jeg ikke husker så mye fra før stafetten annet enn lagmøtet hvor jeg og Isak kom frem
til at i dag skulle vi gi alt for Teo, sett i ettertid var dette ganske passende moto mtp.
Kongen, men det er en annen historie. Nervene meldte sin ankomst når rapportene fra
skogen kom inn og jeg begynte å innse at jeg kanskje skulle ut i tet. Tanken på det rakk
ikke sette seg helt før jeg ble sendt ut som nr 4 og jeg løper alt jeg har for å tette luka opp.
Heldigvis setter det seg ganske fort og roer seg litt. Mine antakelser om at jeg ligger med
teten blir bekreftet når jeg kommer på arenapassering og det som føltes som hele NTNUI
skriker på meg og Nils. Denne overtenninga resulterer selvfølgelig i gaflingsbom på første
post etter arena, men med alt for Teo i bakhodet klarte jeg å krige meg opp igjen og fikk
igjen oppleve det som føltes som hele NTNUI som skrek meg oppover oppløpet. Det var
først når jeg lå i målområdet jeg skjønte hvorfor folk elsker stafetter med NTNUI.
Mandag
I klassisk SAS tradisjon var søndagens fly overbooket og vi ble betalt for å fly en dag
senere. Som student var dette drømmen da det betydde en ekstra natt på all-inclusiven
til mamma og pappa. I tillegg fikk vi kombinert hjemreisen med litt sponsorjobbing i
Oslo. Dragen var i utgangspunktet veldig negativ til ideen, men etter å fått en goodiebag i
hånda var humøret litt bedre. Vel oppe i Trondheim bar det rett på vors for å avslutte en
ganske vellykket uke. Merker at jeg allerede gleder meg til neste år, og særlig til neste
stafett. Hu&Hei
PS: Når jeg leser gjennom dette innser jeg at jeg har utsatt dansken for litt mange
traumatiserende opplevelser gjennom helga, så om noen har anbefalinger til gode
parterapauter/ønsker å sponse det send meg gjerne en melding;)