Tjena folkens! Dagen før NM-lang er her, og det er på tide med litt påfyll av motivasjon, inspirasjon, energi, selvtillit, kampvilje og guts!!! Hva er vel bedre da enn et lite tilbakeblikk på vårens store begivenhet, tiomila. Her kommer kvinnenes førsteetappe, Synne Sandven, med sine erfaringer:
Før løpet
Fjoråret var mitt første år i NTNUI, da fikk jeg virkelig kjenne på stafettgleden, og tok meg dette som motivasjon for treningen gjennom vinteren. Etter en trøblete januar fryktet jeg at starten på sesongen allerede var spolert, men våren var heldigvis lang nok til at jeg rakk å bygge meg opp igjen. Litt varme og noen gode økter på vintersamlingen ga meg ny tro, og jeg tok med meg en bedre følelse videre i treningen.
Det var skikkelig kult å få tildelt den første etappen. Gledet meg veldig. Det er fåtalls ganger jeg har løpt stafett på et sterkt lag, så å være på NTNUIs førstelag var stas. At etappen var natt, gjorde det enda mer spennende. Jeg hadde god tro på at jeg skulle fikse det, men det var jo et ekstra spenningsmoment.
Mentalt var jeg forberedt på at det kom til å gå fort ut fra start. Vil beskrive meg selv som en slow starter, men jeg visste at det gjaldt å henge med for å få en god posisjon i skogen. Timene før start kom nervene snikende. Klart jeg gledet meg, men jeg kjente også på ansvaret – jeg skulle jo legge grunnlaget for laget. Med litt glamming og en lykt som endelig satt som den skulle, var jeg klar.
Underveis
Som forventet gikk det hardt ut. Jeg hadde en offensiv innstiling om at det bare var å bite seg fast, så det var det jeg gjorde. Hang bra med første del. Innså at jeg måtte være langt fremme i feltet – kul følelse! På vei til 4. dro jeg av stien uten helt å vite hvor. Tabbe. Selvom jeg skjønte at det ikke stemte, løp jeg bort til posten for å sjekke. Selvfølgelig ikke min kode. Unødvendig å bli dratt med i feil gafling, men hentet meg heldigvis raskt inn igjen.
Kom litt lenger bak i feltet og ble løpene i en tett kø. Albuene måtte frem. Jeg ble stressa -det føltes som om jeg hadde falt langt bak. Prøvde å jobbe meg forbi, men innså fort at det lønte seg å ligge i køen.
Etter hvert gikk det litt saktere foran i tet, noe som gjorde at vi kom snikende nærmere. Inn i den beryktede gaflingslia lå jeg fint. Tok posten og ble plutselig alene; gjengen jeg løp med skulle til en annen post. Så ryggen til Nydalen litt lenger fremme og tenkte: «Hun skal jeg ta igjen, Thea er jo så gira på å gruse Kaja på den neste etappen». Men lite krefter å hente, så datt heller lenger bak. Ble sliten og manglet en god rygg herfra og inn. I spurten ble jeg tatt igjen av en gruppe med løpere som tydligvis hadde litt mye krefter til overs. Etter hundre lange meter ser jeg omsider Thea, digg! Job done!
Etter løpet
Skulle tatt i et jafs for å tette luken opp til Nydalen, slik at jeg ikke hadde trengt å løpe alene siste del. Hadde nok klart å holde et høyere tempo hvis jeg hadde hatt en rygg. Men alt i alt er jeg fornøyd med min etappe, et stabilt løp uten store feil. Sykt gøy å få løpe på et sterkt lag, og ikke minst veldig stas å bli «Hu og Heiet» på! Stafett med NTNUI er noe eget. Dette vil jeg definitivt gjøre mer av!
