I skrivende stund er klokken 22:25, og dagens blogginlegg skal påbegynnes. For de av leserne som tenker at det heller var i det sene laget for å begynne arbeidet, kan undertegnede pressisere at det er noe ufrivillig etter det som har blitt en strabasiøs tur hjem fra dagens høydepunkt JWOC. For til sannsynligvis alle av bloggens leseres store overraskelse er Italiensk busstransport ikke 100% prosent pålitelig, men mer om det siden.
Vi starter med gårsdagen, Rosenheim – Trento
Valget for å overnatt i Rosenheim var egentlig ganske gjennomtenkt. Det ligger perfekt plassert på linjen München – Innsbruk, hvor det går tog i stor hyppighet videre mot Italia. Dermed var det ideelt med ett morgentog kl. 10:13 som tok os hele veien til den itelienske grensen og lengre om vi ville.
Alpene har ofte daler som strekker seg fra øst til vest, hvilket gjør at nord-sør kryssninger må passere fjellpass i enkelte mer eller mindre gunstige områder for å gjøre turen mulig. På linjen mellom Innsbruck og Trento går linjen mellom Brennero-Brenner, togstasjonen som grenser Østerike mot Italia. Om navnet virker forvirrende med bindestreken er det fordi det historisk sett er et område som har tilhørt begge nasjoner. Originalt tillhørt Østerike, som en del av provinsen Tyrol, endte den sørlige delen opp i Italienske hender etter 1. verdenskrig som gulrot for å få Italienerne med på de alliertes side mot Østerrike-Ungarn. Dagens Italienske provins, Sør Tyrol, har derfor stor påvirkning og bruk av Tysk, hvilket er det mest brukte språket i regionen, den gang som i dag. Den italienske navnegivingen og påvirkningen kom først med Franco og hans uheldige tankegods. Uansett, jeg sporer av.
Hovedpoenget er at Brennero-Brenner er et ideelt sted for å hoppe av langdistansetog over til regionaltog ettersom setereservasjonene blir mye dyrere etterpå. Dermed kan en spare penger, og nyte mer av det vakre alpelandskapet en kjører igjennom ved å ta regionaltoget mot Trento.
Den Første Opplevelen med Buss i Trentino
Ettersom vi viste at vi var avhengige av Buss for å bevege oss videre inn i Alpene, mot Ischia, så var det to ting som ble klart. Den ene, Italienske busser går ikke like ofte som det en kanskje skulle håpe. Dermed så var det en god times venting i Trento før reisen endelig kunne fortsette. Det var i og for seg ikke så dumt for vi var sultne og snublet bort i katedralen i Byen på leten etter mat. Tilfeldigvis en kafé som serverte Pasta ved siden av, så det passet utmerket.
Maten var god, hvilket ikke burde overraske ettersom betjeningen tilsynelatende ikke viste særlig interesse av å ha gjester. Var på ingen måte et sted som holdt hjulene igang basert på innsatsen til servitøren. Med andre ord, ser du en skikkelig lite trivelig ansatt på en resturang eller kafé, da er maten god, for det er det de overlever på. Forutenom noen som kom å påstod at vi ikke spiste skikkelig pasta, til en som ikke særlig overbevisende spurte om vi hadde kontanter til en togbillett, var det en god opplevelse. Men nok en gang sporer jeg av, tilbake til bussen.
Bussen gikk fra trento Stasjon til Pergine, hvor vi skulle bytte med en annen buss videre til Ischia. Bussen fra Trento gikk som den skulle, men når vi ventet i Pergine på bussen til Ishia fikk vi vite at å komme på tiden var en øsnkesituasjon. Minuttene gikk og noen busser kom, men ingen skulle til Ischia. Heldigvis ble vi fortalt av en lokal at vi var på rett sted og at den ville komme. Og 15 minutter etter timetabellen var det en Minibuss på plass. Tviler egentlig på at Sjåføren ventet noen passasjerer i det hele tatt, for han trippeltsjekket at vi skulle til Ischia. Men godt om bord, gikk det fra å være buss til Taxi for det gikk unna. Og vel framme i Ischia endte vi opp.
Så var det turen til JWOC
Vi hadde som sagt oppdaget på veien ned at vi kunne rekke å se staffetten på JWOC og løpe publikumsløpet, og var naturligvis gira på det. Men det innebar også at vi måtte tidlig opp, typ kvart p syv, fra det som allerede var en sen kveld som dere leste om i det tidligere blogginlegget.
Vi måtte traske i to km til busstoppet for den dagen og måtte småspringe for å rekke bussen som kom ett minutt før tiden. Ja, ingen trodde det kunne skje i Italia med det første. Deretter bar veien videre til Pergine for å bytte buss, en buss hvilket bare kom et par minutter forsinket, Utrolig bra gjennomført så langt. Vi ankom JWOC med 45 minutter til gode hvor de Italienske arrangørene hadde, nesten alt på stell.
Flere kjente fjes dukket etter hvert opp og fante det som en hyggelig overraskelse at 3 studenter hadde tatt turen, kun fordi de hadde anledningen.
JWOC – Stafett og publikumsløp
Kl. 9 startet herrestafetten og full guffe inn i skogen i behaglige 23 grader. Arenaen var flink på å gi live oppdateringer, og det var enkelt å kunne bevege seg rundt og heie på de norske utøverne. Det var ihvertfall god stemning i den Norske leiren etter 2 etappe, før det desverre gikk litt suboptimalt på slutten. Stafett er Stafett.
På damesiden var det kanskje litt ekstra gøy å være NTNUI-er med Synne på andreetappe på førstelaget. Nå som vi var totalt fire NTNUI-ere ble det særdeles gøy å Hue og Heie i alle anledninger vi fikk. Og Synne leverte og en strålende etappe og brakte norge godt inn i medaljekampen. Bra jobba Synne. Likevel som ved herrene, gik det ikke hele veien, og de norske damene måtte ta til takke med en plass utenfor podiet. Ja, Stafett er fortsatt Stafett.
Så var det tid for publikumsløpene. Vi hadde fått beskjed om at det var kl. 1430 vi kunne begynne å starte. Et stykke informasjon som viste seg å være heller feil, for når vi kom til starten fikk vi beskjed om at vi måtte vente til 1445, og nå var temperaturen bikket 32 grader. Oppvarmingen ble holdt minimal.
Vi vil vel kanskje si at publikumsløpet i “difficult long” var litt enkelt, på lik linje med stafetten. Mange poster med sti og et kart som det var noe ymse med. Grønnfargen i skogen var ikke akkurat homogen, og grønne kryss var rotvelt som arrangøren stort sett hadde tegnet der det passet seg for en post. Hadde nok kanskje forventet litt mer på JWOC-kvalitet. Men jaja. Væskeposter var ihvertfall et kjærkomment tilskudd til løypene.
Noe morsomt var det derimot at vi alle hadde fått nye navn. Nemlig Clemens Oynevad, Jahob Hjelseth og Elvind Berner Myhre(istedenfor Eivind).
Så var det turen hjem . . .
Busser gikk som sagt ikke for ofte, så vi måtte vente en god stund i koken på arena før vi kunne ta avgårde med bussen, som i tro Italiensk stil kom noen minutter forsinket. Deretter bar det ned til Pergine hvor vi måtte vente i 70 minutter til bussen til Ischia skulle gå. Greit det, vi fant en Gelateria og slappet godt av. Når bussen endelig skulle komme, var det ikke med stor uro at den ikke var der på tiden. Men 15 minutter ble til 20, 20 til 30 og 30 til 45. Det var helt tydelig at den bussen ikke alltid gikk … Velkommen til Italia. Da bestemte vi oss for å prøve en annen buss, hvilket vi måtte gå i motsatt vei for å komme til. Den bussen rakk vi ikke ettersom appen vi brukte hadde plassert busstoppet på feil side av jernbanen.
Så der stod vi. En drøy time etter orignial avgang uten buss og i gode 31 grader. Eneste vei hjem, var å gå. Hvilket vi så gjorde. I stillhet. Italienske busser og tidstabeller må visstnok tas med ganske mye mer enn en klype salt. For de går, om det passer dem.
Total tid på dagen i dag. 15, timer ute av huset.
Så var det Innsamlingen
Jakob måtte i dag, ikke løpe med kompass, og sporet er derfor og heller kjedelig. Vi er alle ganske slitne og skal sove lenge i morgen. Men vi går heller i tnkeboksen på hvilke interessange ting leserne kan donere penger for. VI har nok kanskje lært at 2000 var i det høyeste for en utfordring på relativt kort varsel, men vi blir stadig bedre og har en del tid igjen. videoproduksjon starter i morgen.
Likevel, det er alltid mulig å komme med en slant. https://fundraising.kreftforeningen.no/fundraisers/interrail-o-for-kreftforeningen